Min musikalske reise

1960-tallet – veien fra Beatles til Fairport

Det begynte med the Beatles i 1963: Helge og jeg på Kirkevik, Spiral-loff, Steakburger og speilegg. She loves you. Etter the Beatles fulgte the Stones, the Animals: House og the Rising Sun, the Kinks: You Really Got Me og the Zombies: She's not there.

Så kom sommeren 1965, Helge og jeg i telt i Ålesund – Donovan: Colours. Samme høst – Dylan: Positively 4^th Street. Dylan var alt blitt elektrisk da jeg oppdaget ham, men likevel – han så og hørtes annerledes ut. Farvel til the Beatles og de andre engelske beatgruppene. Veien gikk fra Joan Baez, til Pete Seeger og Woody Guthrie.

Dolphin viseklubb i Frisksportrestauranten i Grensen 18. En klassekamerat – Bjørn som skulle bli Lillebjørn – hadde vært der, og trakk oss med, og det ble tilholdsstedet hver lørdag i '65 og '66.

Sommeren 1966 i Danmark. Jeg traff søsteren min, Pi, for første gang. Mannen hennes hadde en gitar som jeg fikk låne. Så kjøpte jeg min første gitar, en tysk Walthari-Mittenwald til 150 kroner. Den var beregnet for nylonstrenger, men jeg strenget den om med stål.
– Og kjøpte Joan Baez Song Book. Jeg begynte på Asker Gymnas den høsten – en Oslo-gutt i eksil. Men jeg opptrådte for første gang på viseklubben på skolen med egenskrevet sang med bare et grep – E-moll.

1967 – tilbake i byen! Forsøksgym. To musikalske veier tok form – England og USA. Fra USA, Folkways Records. LPer i covere av tjukk papp med bilde av gamle gubber med banjo, fele og gitarer. Clarence Ashley og Doc Watson, og New Lost City Ramblers.

Vinteren 1967-68 kjøpte jeg min første banjo. Overtok en avisrunde en uke for å få penger til å kjøpe den. Pete Seegers banjobok viste veien inn i amerikansk folkemusikk. Old Time Country Music. Lånte Harry Smith's Anthology of American Folk Music på den amerikanske ambassaden – musikk innspilt på 1920- og -30-tallet. Målet ble å spille banjo som en fjellbonde fra Appalachians.

Fra England: Ewan MacColl og Peggy Seeger og Ian Campbell Folk Group. Og noen banebrytende plater: Bert Jansch og John Renbourn. Jansch og Renbourns intrikate fingerspill, hver for seg og sammen, var en blanding av engelsk folkemusikk, «early music», blues og jazz var revolusjonerende.

Sommeren 1968 dro Amund (Bjørn Amundsen) og jeg til England. Vi tok båt til Frederikshavn, haiket til Esbjerg og ny båt til Harwich. Til London, Cambridgefestivalen, St. Ives, tilbake til London. En natt på Les Cousins, folk og blues klubben i Greek Street i Soho. Vi tilbrakte en hel natt fra klokka 11 til 7 og hørte Sweeney's Men: Terry Woods på gitar og banjo, Johnny Moynihan på tinnfløyte og bouzouki, Henry McCullough på el.gitar.

I 1969 var jeg igjen på Cambridgefestivalen, sammen med Asle, og med banjo'en på slep. På høsten dro jeg til Israel og var volunteer i kibbutz i tre måneder. Jeg leste i en avis tilsendt hjemme fra at Dave Swarbrick, felespilleren i Ian Campbell Folk Group, hadde begynt å spille med et rockeband! Noe nytt var på gang.

1970 – rock, men med en ny vri

1970-tallet begynner med folkrock – og fortsatte med kosmisk country. Det begynner med Fairport Convention som utga tre LPer i 1969: What We Did In Our Holiday, Unhalfbricking og Liege & Lief – plater jeg først hørte året etter. Fra USA kom det også nye toner i 1970 Neil Youngs After the Goldrush og Grateful Deads Workingman's Dead. Sammen med Fairport ledet Young og Dead meg inn på nye spor.

I juni 1972 var jeg i platestudio og spilte inn «Si ja til selvstendighet» som ble utgitt på Lpen Fløtt deg EEC, du står i veien for sola. Jeg hadde med meg Eilif på banjo, Amund på slide, Ahlsen på bass og Asle på congas. Så dro jeg på turne nedover Sørlandskysten – konserter mot EEC. Sammen med en annen visesanger, Jørn og rockebandet Sorcery. Da turneen var over dro jeg sammen med Eilif og Amund til England og til Cambridgefestivalen.

Ut på høsten startet Jørn, Eilif og jeg visegruppe, og trengte en vokalist. Vi møtte Lisa på en viseklubb i Rådhusgata. Resultatet ble visegruppa «Brød & Vin» som var en rar musikalsk blanding. Eilif og jeg spilte banjo og mandolin og drev med amerikansk folkemusikk, Jørn spilte gitar som Bert Jansch, og Lisa kunne alle sangene til den amerikanske visesangeren Melanie utenat. Men vi ristet sammen et repertoar og begynte å spille sammen. Et halvt år senere med Trond Ø på bass og Trond V på fele ble vi til Folque. Vi ble stamgjester og nærmest husband på viseklubben Bikuben som holdt til i kjeller under Det Norske Teatrets Scene 2 hver onsdag.

Vi var i Cambridge igjen sommeren 1973 og hørte Steeleye Span og Alan Stivell. Stivell var nesten ukjent i England før festivalen og spilte på fredagskvelden. Med Gabriel Yacoub på banjo og dulcimer, Dan Ar Braz på el.gitar og Stivell selv på harpe og bombard var det en musikalsk åpenbaring!

Begynnelsen av 1970-tallet var en ren orgie i folkrock:

· 1970 Fotheringay, Steeleye Spans Hark! The Village Wait og Fairport Conventions Full House.

· 1971 No Roses med Shirley Collins & Albion Band, Sandy Dennys The North Star Grassman and The Ravens og Ian Matthews' If You Saw Thro' My Eyes.

· 1972 Morris On, Steeleye Spans Below the Salt, Alan Stivells A l'Olympia. og – sist, men ikke minst – Richard Thompsons første soloplate: Henry the Human Fly.

· 1973 Fairports Nine, Steeleyes Parcel of Rogues, Stivells Chemins De Terre

· 1974 Richard & Linda Thompsons mesterverk I Want To See The Bright Lights Tonight.

Alle de største folkrockplaten var kommet ut da vi utga Folque i 1974, og mens vi ga ut plater utover '70-tallet, var den engelske folkrocken i ferd med å blekne.

Men fra USA var det kommet nye toner. Countryrockens far Gram Parson, som hadde vært innom Byrds og Flying Burrito Brother, hadde utgitt GP i '72, men vi oppdaget ham først med Grievous Angel som kom ut i 1973 – og da var mannen allerede død. Men han viste veien til countrymusikk. Veiviseren videre ble først og fremst Emmylou Harris. Pieces of the Sky og Elite Hotel kom begge i 1975.

I 1975 begynte Lars, broren til Lisa, i Folque – vi spilte inn Kjempene på Dovrefjell
Vi øvde på Club 7. Jeg spilte mandolin og el.dulcimer (som Asle bygde til meg).
The Eagles og Tequila Sunrise var høstens hit på mandagskveldene på musikerklubben på Togahjørnet. Neste vår turnerte vi i Trøndelag og på Vestlandet, om sommeren spilte vi på Västervikfestivalen i Sverige og om høsten spilte vi inn Vardøger.

I 1977 sluttet Lisa og Trond i Folque, Jenn og Øyvind overtok. Jeg kjøpte jeg Levingitaren min (Levinmandolinen hadde jeg kjøpt i '72) og gitarforsterker, tok eksamen i folkeminnevitenskap og – sist, men ikke minst – på høsten flyttet jeg sammen med Solbjørg.

1977 – Linda Ronstadts Simple Dreams, Jackson Brownes Running on Empty.
1978 – The Last Waltz, en epoke var på hell.

Dans, dans, Olav Liljekrans ble utgitt på Mai i 1978, spilt inn i en kjeller i St. Olavs gate. I 1979 spilte Folque på Troilltampen. Solbjørg og jeg dro til Hellas. På høsten – Fredløs.

1970-tallet ble avsluttet med (etter min mening) to av tidenes beste norskspråklige rocke-LPer, Nøkken: Nokka nytt og Stavangerensemblet: Ta ein tjangs!

1980-tallet – røttene druknet i punk og synthesizer

På slutten av 70-tallet hadde Fairport og Steeleye stagnert, og jeg hadde vendt blikket mot USA: Emmylou, Linda Ronstadt, Jackson Browne, men også de tørket ut da 80-tallet fikk tak.

– Og i 1984 var det slutt på Folque. Siste spillejobb var på Midt-Fyn Festivalen (konserten ble utgitt på liveplate Dans, dans … i 1991). Jeg hadde havnet på museum.

Det meste av 80-tallets musikk var ikke min musikk, selv om det var noen lyspunkter: Big Country: Steeletown i 1984, Eurythmics: Be Yourself Tonight i 1985, Paul Simon: Graceland og Bruce Hornsby & The Range: The Way It Is, begge i 1986, John Mellencamp: The Lonesome Jubilee, The Hooters: One Way Home og Los Lobos: How Will the Wolf Survive? alle i 1987.

Men best av alt – Richard Thompson, som etter bruddet med Linda, ga ut den ene fantastiske plata etter den andre: Hand Of Kindness (1983), Across A Crowded Room (1985), Daring Adventures (1986), Amnesia (1988). En ny Thomson-LP var en stor begivenhet.

1980-tallet ble for meg et tiår da musikken var fjernere. Det var jobb på Folkemuseet og somre på Kirkevik sammen med Solbjørg. Tiåret sluttet med studiepermisjon og hovedfagseksamen.

1990-tallet – back to country

1990-tallet ble et tiår i country'ens tegn. Det begynner med Waylon Jennings og slutter med Alison Krauss. Første halvdelen av dette tiåret ble country stuerent, riktignok under nytt navn: Roots.

1990 på MTV: Black Velvet og Still got he blues. Solbjørg og jeg dro til Pakistan.

The Highwayman-konserten i 1992 i Oslo Spektrum førte til at jeg for alvor oppdaget Waylon Jennings (Jeg hadde riktignok Wanted! The Outlaws fra 1976 i LP-hylla). Og platene var der: Highwayman kom ut allerede på midten av 80-tallet, Waylons The Eagle i 1990, Clean Shirt med Waylon & Willie i 1992.

I 1993 fikk vi plutselig inn CMT (Country Music Television) og innen kanalen forsvant hadde jeg sett og hørt Mark O'Connor spille The Devil Comes Back To Georgia og Randy Travis synge Wind In The Wire.

Også så dukket det opp norsk countryrock med gode tekster – på norsk. Jonas Fjell hadde allerede i '89 gitt ut Svært nok for meg med tekster av Ole Paus. I '93 kom Texas Jensen. Og samme år kom ei gruppe fra Hallingdal, Hellbillies, med Pela Stein, den første (hvis en ikke regner med Sylvspente Boot med coverlåter) av en rekke strålende plater. Få (bortsett fra Prøysen og Lillebjørn) har skrevet så mange gode norske tekster som Arne Moslåtten.

Folque hadde to gjenforeninger på 90-tallet, først som kvartett i '92 på Rootsfestival i Haugesund (jeg kom hjem med ny gitar!), og i '94 i Chateau Neuf, sekstett med innleid bassist og Pål på trommer.

1995 Linda Ronstadt vendte tilbake til røttene og utga Feels like Home. Første spor er The Waiting. Vi kjøpte CD'en om formiddagen 15. juni. Om natta ble Håvard født.

I 1997 oppdaget jeg Alison Krauss & Union Station. Alison Krauss, som hadde spilt inn plater fra hun ar 14 år i 1985, ble stor stjerne på 2000-tallet. Men det var med So Long So Wrong i '97 at Alison og Union Station la grunn for en ny bluegrass – ikke bare banjo- og feleakrobatikk, men moderne låter med tradisjonell instrumentering.

På 1990-tallet kom også flere plater fra en av mine gamle favoritter, sangeren og mandolinisten Andy Irvine (fra Sweeney's Men og Planxty): Rude Awakening (1991), Rain On The Roof (1996), Way Out Yonder (1999). Bortsett fra Richard Thompson, er det få musikere jeg setter så høyt.

2000-talet – tilbake til røttene

For meg ble 2000-tallet preget av to ting: Jeg var blitt far – og jeg var ansvarlig for gjenoppbyggingen av Wessels gate 15, leiegården som var flyttet til Folkemuseet og ble innredet med leiligheter som forteller det 20. århundres bolighistorie.

Musikken jeg hørte på dette tiåret var først og fremst nye – til dels unge – artister som spilte akustisk og med røtter i folk, bluegrass, country og rock.

2000 Nickel Creek: Nickel Creek.
2001 Tim O'Brien: Two Journeys. Oppfølger til The Crossing fra 1999.
2002 Dixie Chicks: Home og Sinéad O'Connor: Sean-Nós Nua.
2003 Natalie Merchant: The House Carpenter's Daughter.

Et skritt til siden: Sommerferier i Italia.
I 2004 Zucchero & Co på bilstereoen oppover Adriaterhavskysten til Chioggia.
I 2005 Modena City Ramblers Appunti Partigiani kjøpt på Coop'en i Borgo San Lorenzo.

2007 Sofia Karlsson: Visor från vinden og Sigrid Moldestad: Taus
2008 Abalone Dots: Traveller
2009 Lovell Sisters: Time to Grow og Esbjörn Hazelius: Blunda Och Du Ska Få Se.

Og ny engelsk folkrock: Little Johnny England; Tournament of Shadows

Men flere av mine gamle helter er fortsatt aktive. Fairport eksisterer fortsatt og Simon Nicol og Dave Pegg er fortsatt med. De nye platene deres er kanskje ikke fullt så nyskapende og spennende som for 40 år siden, men det er moro å høre dem, som da de spilte på Parkteateret på Grünerløkka i 2008. Mine to favoritter Andy Irvine og Richard Thompson kom begge med ny plater i 2010, henholdsvis Abocurragh og Dream Attic.

For meg ble det første tiåret på 2000-tallet også reiser til London og innkjøp av nye instrumenter i Hobgoblin Music Shop: Oktavmandola og dulcimer i 2004, English guitar i 2008, alle bygd av Paul Hathway, og i 2009 – 5-strengs banjo , en Vega Little Wonder.

Musikken og jeg – snart 50 år av livet mitt. Det har også vært venner, utdannelse og jobb, kjæreste/ektefelle og sønn, men musikken har fulgt meg og preget meg, og gjort meg til den jeg er.